Så håper jeg at morgendagen er bedre enn denne.

Nå er jeg skikkelig sliten og utrolig lei. Jeg har hatt et på-klistret smil gjennom hele jobbdagen, men det jeg ønsket mest av alt var og gnu kakene i trynet på han som kom og kverulerte om dem når klokken var tre minutter over stengetid. HALLO? jeg skulle hjem, jeg hadde nemlig ingen tid og miste.

Jeg føler meg skikkelig pms, og i hormonell ubalanse hele tiden. Jeg går fra og le og synes at livet er perfekt, til og gråte så det stinger i magen.

Nå skal jeg bare dusje lenge, og se på sex og singelliv, mens jeg later som om jeg har venner. (Jeg har jo det, Carrie og jeg er bestevenninner, for dere som ikke visste det.)

Kanskje jeg overdriver veldig, men jeg er kjempe lei denne usosiale tendensen jeg har pådratt meg, som jeg har nevnt her tidligere. Det er ikke noe gøy, og jeg føler meg bare skikkelig utenfor. Jeg føler at jeg ikke får med meg noen ting, at jeg går glipp av alt det morsomme og at alle andre har det mye gøyere enn meg. Og det er ikke så kult når ingen egentlig skjønner hvorfor jeg ikke er like energisk eller like mye med på ting som før. Nu vel, nå skal jeg snart sove, så håper jeg at morgendagen er bedre enn denne.