I dag er en sånn dag. Melankolsk dag, liksom.

Porcupine Tree - konserten var helt sykt super awsome! Da de spilte Lazarus klarte jeg ikke holde tilbake lengre, og midt i folkemengden ble jeg stående og gråte. Fordi det var så fint, så rørende, så herlig stemning og fordi jeg var så glad. De leverte så sykt bra, og jeg ville helst bare gifte meg med dem alle, samtidig, på flekken.

Det var så koselig hos Desirée, og jeg tror jeg oppførte meg ganske så pent, om man ser bort fra kommentarer til fremmede som "Kæm e du egentlig? Ka gjør du hær? Kor gammel e du? Har du INGEN egne vænna?" eh, ja.

Nedturen var da pensjonistforeninga fikk komme før meg i sikkerhetskontrollen på tur hjem med vesker, rulletoler, jakker og det som mere var. Det er jo en selvfølge at de skal få komme før meg og ikke stå i køen, men herregud, det var ti min til flyet mitt gikk. Da jeg kom ut på andre sida løp jeg mot gaten. "Gate Closing". "Ida?" spør hun i skranken. "PUSTPES JA!". Jeg rakk det, og nå er jeg hjemme.

Vellykket. men... Hva faen skal jeg glede meg til nå?

The incident

Jeg var så glad at jeg gråt litt, da jeg fikk mailen om at jeg fikk kjøpe to billetter til Porcupine Tree konserten om jeg ville. To uker til, i dag, to uker!!!



"And silence is another way
Of saying what I wanna say
And lying is another way
Of hoping it will go away
And you were always my mistake"